Innehåll:
Skoglig bakgrunn
Skoglig vegetasjonshistorie
Skogsbrukshistorie
Regional og lokal skogsbrukshistorie
Skoglig kulturhistorie
Skoglig naturvernhistorie
Undervisning ved Norges landbrugshögskole
Norsk skogsbruksmuseum
Etterord

"... Men tillad mig nu, at jeg med den Ærlighed, som jeg er vant til, siger Dem, at De har drevet en vis Upartiskhed for vidt, og saa vidt, at Ungdommen af denne Historie ikke faaer den Patriotisme antændt, ikke den Hengivenhed til Kongehuset opvakt, ikke den Lyst indskjærpet at agte og følge gode Forfædre, som dog bliver Historiens eneste Nytte.

Denne artikkelen tar sikte på å gi en introduksjon til arbeider om skoghistorie i Norge på nasjonalt og regionalt nivå. Skoghistorie vil jeg definere som Bo Fritzbøger har gjort annetsteds i denne publikasjonen - som arbeider som søker å belyse skogenes økosystemer og menneskets utnyttelse av dem i et historisk perspektiv. Stoffet er sortert etter skoglig vegetasjonshistorie, skogbrukshistorie, skoglig kulturhistorie og skoglig naturvernhistorie. Til slutt omtales undervisningen i skoghistorie ved Norges landbrukshøgskole, samt virksomheten ved vårt nasjonale skogbruksmuseum. Jeg tar ikke med arbeider om jakt og innlandsfiske, men viser der til Skogbruksmuseets publikasjoner (se siste avsnitt).

Floraen av skoghistoriske arbeider i Norge er stor og meget uensartet. Skulle jeg kun tatt med avhandlinger gjort av faghistorikere, ville denne artikkelen blitt kort. De fleste av de skoghistoriske arbeidene jeg har funnet, er skrevet av skogbruksutdannede folk eller av biologer. Relativt få er skrevet av faghistorikere. Mitt inntrykk er at skogbrukere som skriver skogbrukshistorie pleier å ta med mange skoglige begivenheter, mens de bruker mindre plass på å sette begivenhetene inn i videre sammenhenger.

Det kan være mange grunner til å beskjeftige seg med historie. Formålet kan være å søke den objektive sannhet. Men det kan også være å fremme bestemte interesser - ens egne, oppdragsgivers eller rådende interesser i samfunnet, jfr. det innledende sitatet til denne artikkelen. Sist, men ikke minst, man kan arbeide med historie fordi det er morsomt! En skogbruker som begir seg inn på historiske undersøkelser har en styrke i skogfag framfor historikeren, men kan til gjengjeld ha svakheter i kildekritikk og historisk metode. Selv er jeg historieinteressert skogbrukskandidat, og min fremstilling kan være farget av det.

I denne artikkelen har jeg valgt å holde meg til spesiallitteraturen, og til publiserte arbeider. Hovedfagsoppgaver o.l. er ikke systematisk gjennomgått. Man kan finne skoghistorisk stoff i verker om Norges alminnelige historie, men det er ikke tatt med her. Som utgangspunkt for arbeidet har jeg brukt fagbiblioteket ved min egen arbeidsplass, Institutt for skogfag ved Norges landbrukshøgskole. Her har vi komplette årganger av de skogfaglige tidsskriftene: Den norske Forstforenings Aarbog (1881-1892), Tidsskrift for Skogbruk (1893-1984), Forstligt Tidsskrift (1902-1905), Skogeieren (1914-), Skogbrukeren (1926-1955) og Norsk Skogbruk (1955-), samt de vitenskapelige seriene fra Vestlandets Forstlige Forsøksstasjon og Den norske Skogforsøksvesen (senere Norsk institutt for skogforskning). Derimot har vi ikke Historisk Tidsskrift. Gjennom Internett kan man imidlertid søke selv i et register over artiklene der fra 1871 til i dag. Noen slik service finnes (ennå) ikke for de skogfaglige tidsskriftene, men for de tre førstnevnte eksisterer trykte registre. Det gjør det også for Skogbruksmuseets årbøker, som omtales i et senere kapittel.

Skoglig bakgrunn

Hvor stor del av Norges areal som i dag er dekket av skog, avhenger av hvordan man definerer "skog" og "Norges areal". Etter Statistisk sentralbyrå utgjør skogen 8,3 millioner hektar, eller 27 % av landarealet, mens Landbruksdepartementet i en brosjyre beregnet på utlandet oppgir 12 millioner hektar, eller 37 %, som da er skog i videste forstand. På 1800-tallet var skogprodukter og fisk de to viktigste eksportartikler fra Norge, i hvert fall målt i kvantum. Nå på 1990-tallet eksporterer landet skogprodukter for ca. 12 milliarder norske kroner pr. År. Skog og skogbruk har altså vært, og er, viktige elementer i norsk natur og næringsliv.

Tidligere tiders bekymring om overutnytting av skogressursene kan sies å kulminere med den berømte artikkelen av Agnar Barth i Tidsskrift for Skogbruk fra 1916: "Norges skoger med stormskridt mot undergangen". Artikkelen var med på å gi støtet til at Landsskogtakseringen kom i virksomhet i 1919.

Siden Landsskogtakseringens registreringer tok til i 1920-årene, har det stående volumet (virkesforrådet) i de norske skogene økt fra i overkant av 300 millioner kubikkmeter til mer enn 600 millioner kubikkmeter. Den årlige tilveksten av trevirke har økt fra 10-11 millioner til ca. 22 millioner kubikkmeter. Den årlige avvirkningen har derimot holdt seg relativt konstant. I perioden 1918-1991 har den i gjennomsnitt vært knappe 10 millioner kubikkmeter. Kun to år har den vært under 7 millioner kubikkmeter, og ett år, sesongen 1952-53, over 12 millioner. Man kan dermed hevde at Norge, sett under ett, nå har et større tilvekstoverskudd og større muligheter for flersidig bruk av skogarealene enn noensinne tidligere på 1900-tallet, om ikke radikalt nye markeder for trevirke skulle komme til.

Flere sentrale institusjoner har ved lovverk og kunnskap bidratt til å snu utviklingen fra antatt avskoging til stadig større stående kubikkmasser. Vi kan lese om deres historie i beretninger de har utgitt ved ulike jubileer. Med få unntak er disse beretningene skrevet av institusjonenes egne medarbeidere. Vår nåværende offentlige skogadministrasjon har sine røtter fra omkring 1860. Den høiere Landbrugsskole i Aas tok inn sine første studenter i 1859, men hadde ingen skogbrukslinje før den ble omorganisert til vitenskapelig høgskole under navnet Norges Landbrugshøiskole i 1897. Da hadde spesialutdanning i skogbruk på lavere nivå - ved skogskoler - vært i gang siden 1876. Den landsdekkende, ideelle organisasjonen Det norske Skogselskap ble stiftet i 1898. De to forskningsinstitusjonene Vestlandets Forstlige Forsøksstation og Det norske Skogforsøksvæsen startet i henholdsvis 1916 og 1917. I 1972 ble de slått sammen til Norsk institutt for skogforskning (NISK). Professorene Birger Solberg og Asbjørn Svendsrud har sett på utviklingen i prioriteringer og forskningstema ved skogforskningsinstitusjonen(e) i Norge fra 1927 og opp mot 1990-tallet.

Skoglig vegetasjonshistorie

I presten Peder Claussøn Friis’ skriftfragment fra 1599, "Om Skoffue oc Thræ i Norrige", gjengis to forklaringer på at skogen i ytre kyststrøk på Sørvestlandet var forsvunnet. Det fantes jo fortsatt trerester i jord og myr, noen steder også i innsjøer og tjern. Trær funnet i tjern hadde brannmerker i rotenden. Det tydet på at skogen var blitt ødelagt av brann, og nakne klipper tydet på at skogsjorda også var brent bort. En annen forklaring, etter muntlig tradisjon, var en meget kraftig storm i gammel tid.

Siden 1800-tallet er vegetasjonshistoriske undersøkelser blitt gjort ved mange ulike læresteder og institusjoner i Norge. En dokumentert oversikt over arbeider pr. 1933 om skogens innvandring ble laget av forstkandidat Julius Nygaard, og er trykt i bladet han var redaktør for, Skogbrukeren. Skogforskeren Asbjørn Ording introduserte pollenanalytiske metoder ved Det norske Skogforsøksvesen i 1934. Kritiske vurderinger av de klassiske arbeidene om skogtrærnes innvandring og tilbakegang finner vi i en frisk diskusjon mellom Ording og forsøksleder Anton Smitt i 1936-37 i Tidsskrift for Skogbruk. Debatter på trykk om skoghistorisk forskning i Norge er sjeldne, og når denne kom opp, hadde det med relevansen til skogsaken (skogreisingen i kyststrøk og i fjellet) å gjøre.

En oversikt over kunnskapen pr. 1960 om skogtrærnes innvandring er gitt i populær form av forstkandidat Johan Kielland-Lund. Han ble senere professor i botanikk ved Norges landbrukshøgskole. Sist på 1900-tallet har nye forskningsmetoder (pollenanalyser kombinert med karbondateringer) gitt mer pålitelige data om skogtrærnes bevegelser. Professor i botanikk i Trondheim, Ulf Hafsten, har vært en ledende forsker på dette feltet. Foruten ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim drives i dag vegetasjonshistorisk forskning med relasjon til skog også ved Universitetet i Tromsø, Universitetet i Bergen og Arkeologisk museum i Stavanger.

Vårt kommersielt viktigste treslag i dag, gran (Picea abies), er en sen innvandrer etter istiden, og er fortsatt på langsom frammarsj vestover. Granas bevegelser har lenge vært gjenstand for vegetasjonshistoriske undersøkelser. De tidligste, blant andre forstmester Gløersens "Vestlands-Granen og dens Indvandrings-Veie" fra 1884, er oppsummert av Holmboe i en artikkel i Tidsskrift for Skogbruk i 1901. Fra 1950-tallet har vi et arbeid som blant annet tar for seg ekspansjonen av naturlig gran på Voss i Vest-Norge, og som er metodisk interessant. Intervjuer med eldre folk på stedet var en av forskningsmetodene. En fikk opplysninger som stammet helt tilbake fra 17- og 1800-tallet, og som var blitt fortalt fra generasjon til generasjon. Disse kunne i noen tilfelle kontrolleres mot årringmålinger. Resultater av nyere forskning om granas innvandring i Norge, hvor karbondateringer er brukt som hjelpemiddel, er presentert i oversiktsartikler av Hafsten og medarbeidere.

Regionalt er innvandringshistorien for gran i Nord-Norge sammenfattet av Brynhild Mørkved, førstekonservator på botanisk avdeling ved Universitetet i Tromsø, og for andre treslag i landsdelen av Eilif Nilssen og professor Karl-Dag Vorren ved samme lærested. Mørkved har også skrevet om treslagenes innvandringshistorie i Nord-Trøndelag, mens pollenanalytiker Hallvard Ramfjord ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim har gitt en oversikt over skogens innvandring til Sør-Trøndelag etter siste istid. Pollenanalytikeren Helge Irgens Høeg, nå knyttet til Oldsakssamlingen i Oslo, har blant annet skrevet om granas naturlige framrykking i Telemark. Alle disse artiklene er forsynt med referanser til originalarbeider, og tør være rimelig oppdaterte (de er publisert etter 1978).

Furu (Pinus sylvestris) er naturlig utbredt i alle deler av Norge. Ording nyttet pollenanalyser samt undersøkelser av fururester i myr til å undersøke kystfuruskogens tilbakegang i Vest-Norge. Han mente klimaforverringen rundt 500-tallet hadde vært en viktig årsak til tilbakegangen. Etter 1930-tallet har imidlertid ressursene av furu på Vestlandet økt mye, og det ad naturlig vei. Det skyldes i første rekke redusert utnyttelse av utmarka til beite, delvis også redusert hogst i furu av tømmer og brenneved.

Dendrokronologi er et hjelpemiddel som kan nyttes ikke bare til aldersbestemmelse av bygninger, men også i skoglig vegetasjonshistorie og i skogbrukshistorie. Asbjørn Ording tok i 1941 doktorgraden i landbruksvitenskap på en avhandling om dendrokronologi og dendrokronologiske metoder. Dette arbeidet vakte betydelig oppsikt i årene som fulgte. Ording døde i 1944, bare 38 år gammel. Han rakk å prøve sine metoder, supplert med målinger av stammeform, på trevirke fra en gravhaug på Romerike nordøst for Oslo, for å rekonstruere skogbildet fra den tid gravhaugen ble lagt. I dag har Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim en heltidsansatt amanuensis i dendrokronologi, Terje Thun. Han arbeider mye med datering av arkeologisk og kulturhistorisk materiale, men også med kronologier for datering, og med relasjoner mellom klima og årringbredder.

Ved Norges landbrukshøgskoles Institutt for skogfag nytter vi nå dendrokronologi for å belyse brannhistorikk i et skogreservat i Eldferdalen ved Notodden, i et samarbeidsprosjekt med Norsk institutt for skogforskning. Når skogbranner her var meget frekvente fram til siste halvdel av 1700-tallet, for så plutselig å opphøre, må forklaringen trolig søkes i endret bruk av utmarka. Tilsvarende lokale skoghistoriske undersøkelser pågår også i Oslomarka og i Nord-Trøndelag, i regi av Norsk institutt for skogforskning.

Flere litteraturstudier om blant annet kulturbetinget brenning og påvirkning i skog, skogbrannhistorie og 1900-tallets brannregimer i skog er samlet i en rapport fra 1997 av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern og Botanisk institutt ved Universitetet i Oslo. Historikk om forebyggelse av skogbrann finnes i Det norske gjensidige Skogbrandsforsikringsselskaps 75-års jubileumsbok fra 1987.

Seterbruk har vært vanlig over store deler av Norge. Setrene ble gjerne lagt til skog- og fjellområder der naturforholdene var for dårlige for helårs gårdsdrift. Men selv i fjellregionene ble setrene lagt der det var skog eller trevegetasjon, fordi tilgang på brensel var en nødvendig forutsetning for å kunne ta vare på melken (yste ost). Kombinasjonen av beite og harde vedhogster i seterområder mot fjellet senket skoggrensen. Når seterdrifta opphører, kommer gjerne fjellbjørka (Betula pubescens) tilbake, som pionérvegetasjon. I lavereliggende skogområder kan påvirkninger av seterdrift være synlige i skogen selv lenge etter at setringen har opphørt og det bare er rester av hustufter igjen etter bygningene. Seterbrukets historie i Norge fram til ca. 1960 er beskrevet av folkeminneforskeren Lars Reinton i et trebindsverk, med bibliografi plassert i bind 3. Men nå har vi allerede beveget oss et stykke over i skogbrukshistorien.

Skogsbrukshistorie

Med skogbrukshistorie mener jeg historie om hvordan mennesket har brukt og behandlet skogen.

I 1880 utgav Johan Aas Krag en liten bok med tittelen "Bidrag til det norske Skovvæsens Historie indtil 1814". Krag var blitt forstkandidat i Stockholm to år tidligere, og hadde deretter arbeidet som skogtaksator og kartlegger rundt om i Norge. Krag gir først glimt fra skogtilstanden i Sør-Norge distrikt for distrikt, etter eldre litteratur og trykte dokumenter. Så går han over til å "betragte kortelig hvad der ad juridisk Vei er bleven foretaget for at indføre og fremme en vis Orden og Begrændsning inden Skovbruget" - fra Gulatingsloven av 940 til plakaten av 1812 om fornyet forbud mot salg av eiketømmer eller skipstømmer uten særskilt tillatelse.

Presten og lokalhistorikeren Olaf Olafsen publiserte en artikkelserie om norsk skog- og skogbrukshistorie i Tidsskrift for Skogbruk i 1911-12, hvor formålet var "at følge Skogen i Norge fra den ældste Tid af og paavise, hvorledes den stadig har gaaet tilbage". Olafsen nevner innledningsvis også noen tidligere skoghistoriske arbeider. Et interessant trekk ved Olafsens studie er at han også bruker utbredelsen av gårdsnavn langs deler av kysten for å belyse sitt hovedtema. Gårdsnavn som henspeiler på trær eller skog, finnes også i kystnære områder som var skogløse da Olafsen gjorde sitt arbeid. Kun i et smalt belte langs kysten er slike gårdsnavn fraværende; en indikasjon på at skogen der allerede var borte før gårdene ble ryddet. Olafsens hovedkonklusjon, etter å ha skildret trekk av skogbrukshistorien fram til 1814, er at den vesentligste grunn til skogens tilbakegang hadde vært menneskets bruk av den.

Førti år senere, i 1951, kom det neste trykte større arbeidet som jeg vil kalle generell skogbrukshistoire. Det er læreboka "Skogbrukshistorie" av professor i skogteknologi, skogadministrasjon og skogbrukshistorie ved Norges landbrukshøgskole, Johannes K. Sandmo. De første 30 sidene tar for seg skogens innvandring, og er således snarere vegetasjonshistorie. Så følger 15 sider om skogens tilbakegang, og de resterende 170 sidene handler om skogen og dens utnyttelse fra de eldste tider til 1945.

Nåværende professor i landbrukshistorie ved Norges landbrukshøgskole, faghistorikeren Stein Tveite, har laget en fyldig, populærvitenskapelig oversikt over skogbrukshistorien fra sagatiden fram til ca. 1940, med hovedvekt på økonomiske og politiske aspekter. Den står som et kapittel i bind 3 av det store bokverket om norsk skogbruk og skogindustri, "Skogbruksboka", som kom ut i fem bind i årene 1960-64.

En sterkt konsentrert framstilling av Norges skogbrukshistorie er laget av professor i skogbruk ved Norges landbrukshøiskole, Albert K. Myhrwold. Det er "Utkast til en kronologisk skogbrukshistorisk tabell", publisert i tidsskriftet Skogbrukeren etter hans død. Tabellen har en kolonne for årstall med eventuell dato, og en kolonne for vedkommende skogbrukshistoriske begivenhet. Den går fra 867 til 1919 (Myhrwold døde i 1920). Tabellen bygger på en rekke kilder, som dessverre ikke er angitt for den enkelte begivenhet. Likevel gir den en interessant oversikt. Uheldigvis forstyrres oversiktligheten av at tabellen ikke ble trykket i sammenheng, men i et utall deler gjennom flere årganger av tidsskriftet.

Enda mer konsentrert er Sigmund Huses "Forstlig historiogram for Norge" fra 1967. Historiogrammet er en grafisk prinsippskisse som viser andeler av skogarealet i forhold til de fire utnyttingsstadiene urskog, eksploatering, bevaring og fredning. Huse hadde noen år før det vært høgskolestipendiat i skogskjøtsel ved Norges landbrukshøgskole, og ble senere professor i naturforvaltning på samme lærested.

Standardverket gjennom mange år, og som omfatter mer skogbrukshistorie enn bare den offentlige skogadministrasjonens historie, er "Skogvæsenets historie" fra 1909. Skogdirektøren utgav denne i anledning 50-års-jubileet for den offentlige skogadministrasjonen i Norge, som ble feiret i 1907. Første bind har kapitler om skoglovgivning og skogpolitikk i Norge fra middelalderen til ca. 1900, rettshistorie for statsskoger, planteskolenes historie, allmenningenes historie, skogbrannhistorie og mye mer, med referanser og person- og stedsregister. Annet bind er en statistikksamling som blant annet inneholder historisk statistikk. Her finner vi for eksempel grafiske framstillinger av tømmerprisens utvikling gjennom 1800-tallet. En nærmere omtale av begge bind står i 1910-årgangen av Tidsskrift for Skogbruk.

Nøyaktig når den nåværende offentlige skogadministrasjonen i Norge ble opprettet, er en definisjonssak. Landbruksdepartementets skogkontor hadde sitt 50-års-jubileum i 1907, for det var i 1857 at de to første forstmestre, J. B. Barth og Th. Mejdell, ble ansatt i statens tjeneste. De hadde begge studert skogvitenskap i Tharandt med statsstipend. Sandmo mener derimot at skogadministrasjonen ble opprettet i 1860, fordi ordningen av 1857 bare var midlertidig. Også Tveite regner 1860 som grunnleggingsåret. Når Statens Skoger og Landbruksdepartementets skogdirektorat feiret sitt 100-års-jubileum 7. juli 1962, i Kronprinsens nærvær og med festmøte i Universitetets Aula i Oslo samt regjeringens festmiddag på Akershus Slott, skyldtes det nok ikke så mye historiske fakta som at det passet med den 10. nordiske skogkongress. Det kan vi lese mellom linjene i Andreas Vevstads leder om jubileet i tidsskriftet Norsk Skogbruk. Skogkongressen går på omgang mellom de nordiske land, og var det året lagt til Norge. Den var blitt avsluttet dagen før, og dermed var jo alle de nordiske forstlige gjester samlet i Oslo allerede.

I 1958 startet Landbruksdepartementets skogdirektorat (nå: Skogavdelingen) og Direktoratet for statens skoger (nå: Statsskog) arbeidet med å lage et jubileumsskrift i anledning hundreårsjubileet. Det skulle ta mer enn 30 år å fullføre dette verket. Bind 2 kom først, i 1962, og var sluttredigert av skogforvalterne Knut Skinnemoen og Torgeir Fryjordet. De står også bak mye av teksten. Bind 1 kom i 1992, med Fryjordet som forfatter. De to bindene dekker først og fremst tida fra 1500 til 1960. De er på til sammen 1355 trykte sider, inklusive referanser og registre, og er basert på meget omfattende arkivstudier. Nærmere omtaler finnes i Norsk Skogbruk, som bokanmeldelser av Samset (bind 1) og Vevstad (bind 2). I Vevstads anmeldelse er forresten også gjengitt en ytterst konsentrert fremstilling av skogvesenets historie 1736-1962, nærmest i tabellform, etter skogforvalter Arnt Opsahl.

Den nåværende offentlige skogadministrasjonen hadde altså sine forløpere. De var, foruten noen skoginspektører og kommisjoner fra 1600-tallet av, det som er blitt kalt det eldre og det yngre generalforstamt. Særlig Det eldre generalforstamt (1739-1746) har fått stor oppmerksomhet i skogbrukshistorisk forskning. Dels kan det skyldes at det var det første i sitt slag i Norge, dels ledelsen og virksomheten. Det ble nemlig ledet av hoffjegermester Johann Georg von Langen, som jo også er kjent fra Danmark, og senere av hans bror Frantz Phillip. Begge var tyske forstmenn. Under dem sorterte en rekke skogbetjenter, eller holzførstere. Også mange av disse var tyske. De gikk i gang med å kartlegge skogtilgangene og å lage driftsplaner. Hovedkontoret var på Kongsberg. Etter nedleggelsen gikk oppsynet med skogene i Norge tilbake til det ordinære embetsverket. Skogdirektør Saxlund publiserte en fortegnelse over von Langens skogkart i Forstforeningens Aarbog for 1891. Den er kanskje ukorrekt, for i Institutt for skogfags eksemplar av årboka er nesten alle numre rettet med rødt blekk, med professor Myhrwolds håndskrift. Det eldre generalforstamt har fått en bred omtale av Fryjordet i en særpublikasjon fra Skogbruksmuseet og i bind 1 av "Skogadministrasjonen i Norge". En annen av Statens skogforvaltere, Arnt Opsahl, la også ned et stort arbeid i arkivstudier om Det eldre generalforstamt, men da særlig om holzførsterne og deres virksomhet og innberetninger. Resultatet ble publisert i en lang artikkelserie i Tidsskrift for Skogbruk.

I 1760 opprettet Rentekammeret i København igjen et generalforstamt i Norge. Denne gang ble berghauptmann Michael Heltzen ved Kongsberg Sølvverk oppnevnt til formann. Han fikk denne oppgaven i tillegg til å lede Sølvverket. Også dette generalforstamtet - det yngre generalfortamt - knyttet til seg holzførstere. Men det har ikke fått like mye plass i den skoghistoriske litteraturen som det eldre generalforstamt. Den som har gjort den grundigste studien av det, er trolig Fryjordet. Kort etter Heltzens død ble det slutt med hele generalforstamtet. I forordningen av 1771 om nedleggelsen het det blant annet at generalforstamtet aldeles ikke hadde medført forventet nytte til forbedring av skog- og landvesenet. Tveite mener at en av grunnene til motbøren blant skogeiere og sagbrukseiere i Norge var de detaljerte reguleringene generalforstamtet forsøkte å gjennomføre.

Hovedprinsippet for dagens skoglov (av 1965 med senere endringer), og også for skogloven av 1932, er frihet under ansvar. Nåværende skogdirektør, Oluf Aalde, har i Skogeierforbundets jubileumsbok gitt en kortfattet omtale av skogloven og dens historiske utvikling, samt litt historikk om offentlige virkemidler i skogbruket. Detaljreguleringer fra det offentlige skjer normalt først og fremst i forhold utbetaling av tilskudd - foruten ved valg av plantemateriale og ved bruk av kjemiske midler i skogpleien. I visse skoger av særlig verdi for friluftsliv og naturvern (Oslomarka og et par til) er det temmelig detaljerte forskrifter for hele skogbehandlingen. De er hjemlet i skoglovens §17b. Fjellskog er også undergitt spesielle restriksjoner.

Om skoglovgivning i tiden fram til 1904 fins en retthistorisk undersøkelse av høyesterettsadvokat Hedels. Utviklingen av norsk skogpolitikk gjennom 1900-tallet er beskrevet i en bok av forstkandidat Andreas Vevstad, som har hatt mange oppdrag som skoghistorisk forfatter. Boka går fram til begynnelsen av 1990-årene. Siden da har skogmyndigheter og skognæring satt i gang et stort program for å lage standarder med tanke på sertifisering av skog, som skal kunne godtas av både nærings-, frilufts- og naturverninteresser. Mange av standardutredningene (som når dette skrives våren 1998 er foreløpige) har enkle historiske innledninger. De ulike interesseorganisasjonene kom fram til enighet om standardene for skogbruket 27. mars 1998.

Almenningenes historie kan med en viss rett plasseres under skogadministrasjon og skogpolitikk. Bygdealmenningene er underlagt en egen lov, i tillegg til skogbruksloven. Bygdealmenningenes rettshistorie fram til 1912 er vitenskapelig undersøkt av amanuensis Gunnar Tank. Almenninger er en meget gammel eiendomsform hvor deler av lokalbefolkningen har bruksrett. En fyldig historikk om almenningsformen og almenningene ble utgitt til Norsk Almenningsforbunds 75-års-jubileum i 1994, skrevet av Andreas Vevstad.

Skogforvalter Skinnemoens artikkel om skogbehandlingen i Norge 1898-1948, fra bind 2 av Skogselskapets jubileumsbok, var pensum for hovedfagsstudentene i skogskjøtsel ved NLH så sent som i 1972. I denne boka finnes også spesialartikler om skogkulturens historie og skoggrøftingens historie, av andre forfattere. Artiklene ville vært mer verdifulle for ettertiden om ikke de fleste kildehenvisningene var blitt ofret på populariseringens alter.

Professor i skogskjøtsel ved Norges landbrukshøgskole fra 1955 til 1981, Ola Børset, har laget flere oversiktsartikler om skogskjøtselens historie. De ytterst vekslende syn på skjøtsel av fjellskog gjennom perioden ca. 1850-1990 har han skildret på grunnlag av skoglige lærebøker og sentrale uttalelser fra forstlige autoriteter. I "Glimt fra norsk skogskjøtsel fram mot år 1900" beskriver han våre første forstmenns anbefalinger om skogskjøtsel, på bakgrunn av de idéene som rådet i Tyskland da de fikk sin utdannelse nettopp der. I en artikkel om skogskjøtselens historie i det 20. århundre bruker han som grunnlag tidsskriftartikler, lærebøker m.m. og egne inntrykk fra de siste 60 år fram til 1990-tallet. Her kan vi blant annet lese om mellomkrigstidens strid om skogbehandlingen i Norge - bledning og gruppehogst eller skjermstilling og snauhogst. Jeg nevner også et lite tidsbilde fra en periode da det skulle være klare linjer i skogskjøtselen: Børsets skildring i ettertid av reaksjonene på et foredrag han holdt i 1960 hvor han stilte spørsmål ved visse sider av de dengang rådende idéer for skogbehandlingen.

Overgangen til bestandsskogbruket, hvor målet var ensartede bestand, skjedde i Norge på 1930-50-tallet. Årsakene var flere. Mangeårig forsker og professor ved Skogforsøksvesenet, Peder Braathe, legger vekt på resultatene fra skogbiologisk forskning fra ca. 1930 og utover, mens Børset særlig peker på stigende lønninger og mekanisering fra ca. 1950 av. Selv har jeg i et par artikler argumentert for at omleggingen dessuten passet med periodens jevnt over dominerende idé i arkitektur og samfunnsplanlegging – funksjonalismen.

En kort artikkel med dokumentasjon om driftsplanleggingens historie i Norge fram til 1962 er skrevet av professor i skogtaksasjon, Hans Kristian Seip.

Leder av den driftstekniske forskning i Norge fra 1947 til 1988, professor Ivar Samset, har ved flere anledninger uttalt at de skoglige driftsmetodene endret seg mer i denne perioden enn i de tre-fire tusen foregående årene. Konsentrerte oversikter over skogsarbeidets og driftsteknikkens historikk finnes fra hans hånd blant annet i Skogbruksmuseets årbok og i Aktuelt fra Skogforsk, basert på litteraturstudier og egen forskning og erfaring.

Spesielt om motorsagas historie finnes en studie av Andreas Vevstad. Den går fram til ca. 1980.

Lenge var fløtning den viktigste måten for transport av tømmer over lengre avstander. Selv små elver eller store bekker ble tilrettelagt for tømmerfløtning. Fløtningens historie er beskrevet i flere bøker, både nasjonalt og regionalt. Fløtningsdirektør Ragnvald Bødker fullførte i 1945 et tobindsverk om denne betydelige delen av Norges skogbrukshistorie.

En sinnrik løsning på problemet med at tømmertransporten gikk nedover langs vassdragene og ikke oppover, var den berømte kjerraten (Kehr-rad) i Åsa, som skog- og sagbrukseier Peder Anker lot bygge i årene fram mot 1807. Jeg tar den med her som et eksempel på spesielle tekniske løsninger som er blitt tema for skoghistoriske undersøkelser. Tømmer som var fløtet fra Ankers skoger i Valdres og Land ble fraktet fra Steinsfjorden opp til øvre ende av Bogstadvassdraget i Nordmarka ved Oslo, ved hjelp av en serie endeløse kjettinger drevet av store vannhjul. Høydeforskjellen var bortimot 400 meter. Øverst var en hestebane med skinner av tre. Historikk om kjerraten, som fraktet sitt siste lass i 1850, er skrevet av inspektør i Oslo Veivesen, Ole Chr. Bjørnstad, mer kjent som numismatiker. Senere har også maskiningeniør Arve Frydenlund gjort studier av kjerraten i Åsa.

Skogsarbeiderne i Norge var organisert i Norsk Skog- og Landarbeiderforbund fra 1927 til mekaniseringen i skog- og jordbruket var gått så langt at det ikke lenger var medlemsgrunnlag for noen egen fagforening. Siden 1988 er den en seksjon i Fellesforbundet. På oppdrag fra Fellesforbundet seksjon Skog og Land har cand. polit. Paul Tage Halberg skrevet skog- og landarbeidernes historie fra 1900 til 1990. Det er blitt en bok på 660 sider, med dokumentasjon og register. Motparten i arbeidlivet - Skogbrukets Arbeidsgiverforening - har fått sin historie beskrevet mere stykkevis, i bøker med enklere utstyr. Den greieste oversikten gir kanskje 50-års-beretningen utgitt i 1978, forfattet av Andreas Vevstad.

Overrettsakfører Ingolf Kittelsen har beskrevet hovedtrekk i treforedlingens og skogens historie fra de eldste tider til ca. 1925, i populær form og uten referanser. En videreføring fram til 1953 ble forfattet i samme stil av skoginspektør Waldemar Opsahl.

Trelastindustriens historie fram til 1960-tallet er behandlet av dr. philos. Gunnar Christie Wasberg, på oppdrag av Norges trelastforbund. Wasberg setter stoffet inn i samfunnsmessig sammenheng i større grad enn mange forstkandidater pleier å gjøre når de arbeider med skoghistorie. Papirindustriens historie i Norge er sammenfattet i populær form av forfatteren og journalisten Kåre Fasting i 1967, uten referanser og registre, men med produksjonsstatistikk 1903-1966 og andre statistiske oversikter.

De historiske innslagene i "Skogbruksbokas" bind 5 om skogindustri er dessverre sparsomme. En del skogindustribedrifter har latt utgi egne historiske beretninger. Blant de mest verdifulle som skoghistoriske forskningsarbeider er bøkene om Mathiesen-Eidsvold Værk og om A/S Borregaard. Mathiesen-Eidsvold Værk har omfattet både skogbruk, sagbruksindustri og celluloseindustri. Bedriften med skogeiendom og industriforetak ligger i dag nord i Akershus fylke, og har på mange måter vært en foregangsbedrift. Dens historie er satt i en større sammenheng. Forfatterne Andreas Holmsen, Francis Sejersted og Even Lange er alle professorer i historie. Til Borregaards hundreårsjubileum i 1989 utkom en bok av faghistorikerne Trond Bergh og Even Lange. Borregaard har en av Norges mest kjente cellullosefabrikker, og har skogeiendommer i Sørøst-Norge. Bedriften har dessuten engasjert seg i utlandet (Brasil). Lange har skrevet om Borregaards historie også i en artikkel i festskriftet til Stein Tveite.

Norsk fyrstikkindustris historie fram til 1900 er beskrevet av konservator ved Teknisk Museum, Olav Wetting, i en bok med grundige dokumentasjoner og registre. I Andreas Vevstads jubileumsbok for A/S Egelands Verk, et tresliperi i Aust-Agder, er det også en omtale av en hovedoppgave i historie ved Universitetet i Oslo fra 1975, Per Mikkelsens "Norsk Tremasseindustri 1863-1895".

Det er få yngre skogbrukere i Norge i dag som ved at nordmenn har vært med på å sette i gang skogindustri i Finland. Blant de mest kjente av disse virksomhetene er dagens Enso-Gutzeit. Gutzeit-bolaget ble grunnnlagt i 1872 av Hans Gutzeit, som var født og oppvokst i Drammen. Om dette og andre nordmenns virksomhet i skogbruk, trelasthandel og treforedling i Finland fra ca. 1850 til ca. 1920 kan vi lese i et nesten fullført manuskript av Georg Werner-Hansen, klargjort av Landbruksforlaget i 1970 og utgitt som bok. Den hører snarere under finsk skoghistorie.

Om mye av den skoghistoriske litteraturen i Norge er skrevet av ikke-historikere, er trelasthandelens historie et unntak. Trelasthandelen har hatt stor økonomisk betydning for landet, og dermed er det naturlig at faghistorikerne fortrinnsvis har valgt denne delen av skoghistorien. Trelasthandelens historie fram til ca. 1600 er behandlet i et ofte sitert arbeid av professor i historie ved Det Kgl. Frederiks Universitet (nå: Universitetet i Oslo), Alexander Bugge. Det ble fullført etter hans død. Stein Tveite har tatt sin doktorgrad i historie på en 675 siders avhandling om engelsk-norsk trelasthandel 1640-1710, og er nå professor i landbrukshistorie ved Norges landbrukshøgskole. Et arbeide av Tveite om trelasthandelen 1688-1860 er trykket i Skogbruksmuseets årbok. Her er også med noe om forbruket innenlands.

Om kullbrenningens historie kan vi finne artikler av arkeolog Jan Erik Narmo og jordskiftekandidat Jan Martin Larsen i Skogbruksmuseets årbok.

Regional og lokal skogsbrukshistorie

Stofftilfanget er her meget stort, og av vekslende kvalitet. De fleste regionale organisasjonene innen skogbruket har rukket å bli både 50, 75 og 100 år, og har utgitt jubileumsberetninger ved en eller flere slike anledninger. En del slike vil bli presentert i det følgende, sammen med andre regionale skogbrukshistoriske studier. Dermed forsøker jeg å dekke alle fylkene i Norge. Men noen jubileumsberetninger er distribuert så internt at de ikke engang finnes i de nasjonale skog- og landbruksfaglige bibliotekene i Ås.

I denne artikkelen går jeg ikke inn på lokal skogbrukshistorie. Det gjelder allmenninger og enkelte større skogeiere som har utgitt historiske beretninger i bokform, og det store mangfoldet av bygdebøker med større eller mindre kapitler om skog og skoghistorie. Noen regionale og lokale arbeider om vegetasjonshistorie er allerede nevnt i et tidligere kapittel.

Man skulle ikke tro det finnes skogbrukshistorisk litteratur om Svalbard, som jo ligger langt nord for den polare skoggrense. Men kaptein Rolf Hansen skrev en liten artikkel i tidsskriftet Skogbrukeren om trelasteksporten fra Jan Mayen. Den skal ha pågått fra 1100-tallet og like til øya ble lagt under den norske stat i 1929. Det er selvsagt drivtømmer det dreide seg om.

Forstmester Jakob B. Barths beretning fra 1858 "Om skovforholdene i Finmarken", som bygger på tre måneders befaringer i Troms og Finnmark, inneholder ikke direkte skoghistoriske studier. Det gjør derimot Axel Hagemanns to artikler om bjørkeskogene (Betula pubescens) i Finnmark, fra 1889 og 1891. Hagemann var dengang forstassistent i Alta, samlet seg et stort privat bibliotek med historisk litteratur, og hadde tilgang til lokale arkiver. Han har blant mange andre arbeider også skrevet en historikk om furuskogene i Alta, og en artikkel om skogbranner i Nord-Norge i det 19. århundre.

De særlige eiendomsforholdene i Finnmark er behandlet i en grundig historisk utredning av jordkommisær Spilling, med tittelen "Av Finmarkens skogret". Den kom i 1919. Staten eide alt areal i Finnmark til 1775, og all skog til 1863. I Spillings arbeide er gjengitt en rekke forordninger om skogbehandlingen, og han omtaler rettsaker om overtredelser. Kongens reskript av 31. januar 1753, hvor det blant annet heter at bjørk skal stubbes lavt, slik at ikke lange stubber står igjen og hindrer annen gjenvekst, var pr. 1919 fremdeles juridisk gyldig.

Ved begynnelsen av 1900-tallet var det en konflikt om svenske flyttsamers bruk av utmark i Troms. Det ble bekostet grundige utredninger om skader på bjørkeskogen både fra norsk og svensk side. Særlig Holmgrens og Barths undersøkelser er av interesse som skoghistoriske arbeider, idet de på ulik vis forsøker å rekonstruere bjørkeskogens historie ved å analysere trær og trerester. Holmgren bygger dessuten på samtaler med flyttsamer. Norsk institutt for skogforsknings eksemplar av Holmgrens bok er påtegnet "Fortrolig" med blekk, og på Barths bok er det skrevet "Konfidensielt". Norges Landbrukshøgskoles eksemplar av Barths bok er senere blitt nedgradert.

Alle disse tre utredningene om flyttlappenes påståtte skader er omtalt i Nord-Norges Skogmannsforbunds bok "Skogbruk i Nord-Norge", uten at det der står noe som kan forklare hvorfor to av dem i sin tid ble hemmeligholdt. "Skogbruk i Nord-Norge" omfatter både vegetasjonshistorie, skogbrukshistorie, organisasjonshistorie og kulturhistorie, og er kommet i to opplag. Med unntak av kapitlene om vegetasjonshistorie, har forfatterne avstått fra noter og referanser. En liste over anvendt litteratur finnes imidlertid til slutt i boka.

Om skogen og skogindustrien i Namdalen i Nord-Trøndelag har en rekke lokale organisasjoner og bedrifter slått seg sammen om å utgi et to-binds praktverk i stort format. Bind 1 tar for seg historie fram til ca. 1945; bind 2 går videre til ca. 1990. Med få unntak er det magert med kildehenvisninger, men desto rikere med historiske fotografier.

I Sør-Trøndelag har skogselskapet, fylkesmannen, skogeierforeningen, skogindustrien og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet gått sammen om en enklere utstyrt, men veldokumentert samling av artikler om ulike deler av skoghistorien i fylket, herunder vegetasjons-, agrar- og industrihistorie.

Møre og Romsdal Skogselskap er det eldste fylkesskogselskap i landet. Det ble stiftet under navnet Romsdal Amts Skovplantningsselskab i 1894. Av det opprinnelige navnet ser vi den viktigste oppgaven dette og andre skogselskapene hadde gjennom mange år. Skogreisingens historie i fylket har naturlig nok fått en stor plass i boka som ble utgitt ved 75-års jubileet. I et av kapitlene i neste jubileumsbok, for 100-års jubileet, valgte man å framstille glimt fra skogselskapets historie år for år. Fra dette fylket har også herredsskogmester Hans Berg skrevet en bok med erindringer fra skogreisingsarbeidet i noen tiår fra 1950.

Om bonden og beitebrukets virkning på skogen i de gamle Vestlandsbygder, særlig i Indre Sogn, holdt lektor Søren Ve et foredrag med kildehenvisninger, som ble trykket i 1941 i Tidsskrift for Skogbruk. Ve hadde tidligere publisert to større vitenskapelige avhandlinger om dette og tilgrensende tema for samme distrikt. Professor Ingvild Austad ved Høgskulen i Sogn og Fjordane har spesialisert seg på studier av tradisjonell bruk av løvskog med innsamling av løv og greiner til husdyrfor, lauving. Sammen med førsteamanuensis Leif Hauge ved samme lærested har hun laget en oversiktsartikkel om temaet i Kungliga Skogs- och Lantbruksakademiens bok "Lövtäkt och stubbskottsbruk", med referanser til tidligere forskningsarbeider. Mindre preget av forskning, men desto mer av fortellerglede er landbrukslærer Byrkjelands artikkel i Tidsskrift for skogbruk om bøndenes tradisjonelle bruk av naturskogen i Hardanger i Hordaland. Interessant her er navnene på ulike skogtyper etter bruksmåter. "Barkebrødstider" er på norsk et synonym for nødsår. I Eikisdalen i Møre og Romsdal ble barkebrød brukt så sent som i 1901, etter en tørkesommer. Det var barken av unge skudd av alm (Ulmus glabra) som ble tilberedt for å drøye brødmelet til flatbrød. Furubark kunne også brukes, men var mindre egnet.

Bergen og Hordaland Skogselskap utgav en jubileumsbok til 75-års jubileet i 1974. Den har et vell av skoghistorisk stoff fra perioden, særlig om skogreisingsaktiviteten, dessverre uten referanser. Bergen by var eget fylke til 1972. Her ble Bergens Skov- og Træplantningsselskab stiftet allerede i 1868, og har siden laget både byskoger (ved planting) og turveier.

Jeg har ikke selv sett noen arbeider om skogbrukshistorie i Rogaland, ut over de vegetasjonshistoriske studiene nevnt i et tidligere kapittel. Men både Rogaland skogselskap og Rogaland skogeierlag skal ha utgitt relativt korte jubileumsskrifter.

Andreas Vevstad har laget en fyldig skogbrukshistorikk for de to Sørlandsfylkene Vest-Agder og Aust-Agder, på oppdrag av Agder Skogeigarlag. Her presenteres store mengder fakta om de fleste sider ved skogbruket i regionen gjennom de siste tre hundreårene, med et tillegg om produksjon av tønnestav. Boka kom ut i 1998. Tre år tidligere var Vevstads bok om skogbrukshistorien i hans hjemfylke Aust-Agder utkommet, skrevet på oppdrag av Aust-Agder Skogselskap. Langs kysten av Sørlandet spiller eika en ikke ubetydelig rolle som skogtre, slik at vi i disse bøkene også finner innslag om eikeskogbrukets historie.

Ytterligere skogbrukshistorisk stoff fra Aust-Agder finnes i jubileumsboka fra 1980 for Nidarå Tømmersalslag. Den dekker østre del av fylket, og har også med et kapittel om det store sagbruket Nidarå Trelast. Tidsrommet som dekkes er hovedsakelig 1895-1980. Referanser og registre mangler.

Fra Agder foreligger også en rapport med ulike artikler fra et skoghistorisk seminar om skogbruk, fløtning, trelasthandel og trelastindustri på Sørlandet. Rapporten kom i 1997.

Det er et møysommelig arbeid å skaffe oversikt over historiske arbeider som til sammen kan dekke regional skogbrukshistorie for Østlandet. Viktige regionale organisasjoner i skogbruk og skogsdrift har tradisjonelt vært organisert etter vassdrag, og er det tildels ennå til tross for at fløtingen har opphørt. Skogeierforeningene for de ulike vassdrag har utgitt bøker om skogbrukshistorien i sine distrikter. (I Aust-Agder og Telemark heter skogeierforeningene tømmersalgslag eller -salslag, alt etter målform). Fløtningsforeningene har utgitt bøker om tømmertransportens historie, mens utviklingen av virkesomsetningen er behandlet av tømmermålingsforeningene. I tillegg har skogselskapene laget sine egne jubileumsskrifter, men da etter fylkesgrenser og ikke etter vassdrag. I avsnittene som følger skal jeg presentere en del slike publikasjoner. Listen er ikke helt komplett.

Felles for flere av disse forfatterne er at de bruker Bugges avhandling om trelasthandelens historie som grunnlag for beskrivelsen av skoghistorien i sin region før ca. 1600. For senere hundreår bruker de som regel regionale eller lokale arkiver, foruten trykte kilder. Referanser og litteraturlister forekommer, men er som regel spartanske.

En historikk om skogbruk i Telemark fylke, med hovedvekt på tiden 1900-1972, er laget av fylkesskogsjef Erik Berg. Telemark Tømmersalslag har utgitt to jubileumsberetninger, hvorav jeg bare har sett den nyeste fra 1979. Den er skrevet av salslagets tidligere styremedlem Eivind Haatveit, og tar for seg 1900-tallet, særlig fra 1954 og utover. Den er helt fri for referanser. Vesentlig mer omfattende og bedre dokumentert er "Fløtning i Telemark gjennom 300 år" fra 1963, skrevet av faghistorikeren Einar Østvedt på oppdrag av Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening. Mange gode fotos og tekniske beskrivelser av fløtningsanlegg i Telemark finnes også i fløtningsforeningens jubileumsbok fra 1912, skrevet av foreningens formann gjennom mange år, grosserer og kommandør D. Cappelen.

Lågendalens skogeierforening dekker vestre deler av Buskerud fylke. Den utgav en relativt kortfattet jubileumsberetning i 1954, med hovedvekt på de 25 årene foreningen da hadde virket. Elva Lågen starter på Hardangervidda og renner ut i Larvik i Vestfold. Fløtningshistorien i denne regionen, særlig fra 1700-tallet og utover, er beskrevet i en egen bok av Tore Bergstøl.

Jubileumsboka til Drammensdistriktets Skogeierforening fra 1958 omfatter skoghistoriske emner fra sentrale og østre deler av Buskerud, Nordre Vestfold og sørvestre deler av Oppland fylke. Selv om denne skogeierforeningen startet i 1907, går boka relativt grundig til verks med historikken helt fra 1600-tallet av. Både arkiv- og litteraturstudier ligger til grunn, men henvisninger i selve teksten er sløyfet. Redaktør var Jens M. Alm. En ny bok kom til 75-års jubileet i 1982. Den tar først og fremst for seg emner fra 1900-tallet, og forteller mer om skogeierforeningens industribedrifter.

Mjøsen Skogeierforening fikk laget en bok i anledning sitt 50-års jubileum i 1959. Den er redigert av Jens M. Alm i samme stil som boka om Drammensdistriktets Skogeierforening fra året før. Her dekkes Gudbrandsdalen med sidedalfører, Mjøsområdet og Eidsvolltraktene, dvs. store deler av Oppland og litt av Hedmark og Akershus fylker. Oppland Skogselskap ble stiftet i 1900, og har utgitt minst to jubileumsskrifter. Skriftet de laget til sitt 90-års jubileum har en original layout. Sidetallene er nummerert fra 1900 til 1990, og hver side har en vignett øverst med enkelte generelle begivenheter fra vedkommende år i stikkords form. Teksten i boka består av seks lange og noen korte artikler om ulike sider av skogbruk i Oppland og skogselskapets virksomhet i jubileumsperioden.

Store deler av Hedmark fylke, samt østre deler av Akershus og vestre deler av Østfold, er skogbrukshistorisk knyttet til Glommavassdraget. Det skilles her mellom øvre Glomma (ned til Fetsund lenser) og nedre Glomma (Øyeren og til utløpet ved Fredrikstad). Skogeierne som sognet til øvre Glomma organiserte seg i 1903. Til femtiårsjubileet i 1953 ble det utgitt en bok som beskriver organisasjonens liv og virke i perioden. Forfatter var avisredaktør Per Grambo. Stoffet er til dels satt inn i samfunnshistoriske rammer. En fortsettelse kom i 1978, skrevet av foreningens egne medlemmer. Der er samlet opplysninger om organisasjon, virkesomsetning, transport, industri og tømmermarked i regionen 25-års perioden.

Først i 1929 dannet skogeierne omkring Nedre Glomma en regional organisasjon. Denne foreningen, Nedre Glommen Skogeierforening (før: Nedre Glommen Salgslag) utgav en jubileumsbok til sitt 25-års jubileum. Her er skogeierforeningens bakgrunn og utvikling satt i nasjonal skogbrukshistorisk sammenheng. Det er kapitler om tømmeromsetning, tømmertransport, tømmermåling og skogpolitikk. Til 75-års jubileet i 1979 kom en ny beretning. Den er svært lik Glommen Skogeierforenings beretning fra 1978, både i disposisjon og utforming.

Tømmermålingen i Glommaregionen fra starten i 1909 til 1959 er beskrevet av tidligere direktør i Glommens Tømmermålingsforening, Jon Elster. Tømmerfløtningens historie i Nedre Glomma er presentert i en praktfull bok fra 1939, med detaljerte beskrivelser av fløtningsanlegg fra Øyeren og sørover gjennom de foregående hundre år. Den er skrevet av fløtningsforeningens tidligere direktør.

Noen vil kanskje stusse ved at man ennå i dag har beholdt de gamle dansk-norske formene Mjøsen og Glommen i navnene på skogeierforeningene. Men når skogbrukere snakker om "Mjøsen", vet de automatisk at det er Mjøsen Skogeierforening og ikke innsjøen Mjøsa det er tale om.

Skog- og skogbrukshistorie for østre del av Hedmark fylke er presentert i Tryslivassdragets Skogeierforenings jubileumsbøker. Boka til 50-års-jubileet dekker perioden like fra prekambrium til jubileumsåret 1966. Selve skogdelen begynner med 1300-tallet, og blir meget fyldig fra 1700-tallet og utover. Her er brukt norsk og svensk arkivmateriale. Boka har også et lite kapittel om reinlav-nyttingen i Engerdal. Neste bok, til 75-års jubileet, tar først og fremst for seg hva som skjedde i skogeierforeningen 1966-1991. Den gir også en kort oversikt over foreningens industrielle virksomhet.

Haldenvassdragets Skogeierforening utgav en bok ved sitt 50-års jubileum i 1979, med tekster av foreningens egne medlemmer. Her finner vi skog- og sagbrukshistorie for østlige deler av Østfold og Akershus, i de sørligste grensetraktene mot Sverige. Tømmertransport og fløtningsanlegg i Haldenvassdraget, dvs. sør-østre Akershus og østre Østfold fylke samt grensetrakter på svensk side, er beskrevet i en egen studie av Vidar Parmer. Parmer har skrevet flere bøker om ulike lokalhistoriske tema. Denne boka omfatter vesentlig tiden etter 1600, og har bra dokumentasjon og registre. Mens vi er ved Haldenvassdraget, nevner jeg også Haldenvassdragets Tømmermålings jubileumsbok, som nok et eksempel på tømmermålingens historie i Norge. Den dekker hovedsakelig 50-års perioden 1929-1979, og er ført i pennen av målesjef Tor Akselsen.

Litt om utnyttingen av skog og skogressurser i Østfold fylke på 1700-tallet er samlet i en artikkel av Arnt Opsahl i Skogbruksmuseets årbok.

Landskapsarkitekt Vidar Asheim har gjort studier av kulturlandskapets historie i flatbygdene på Østlandet, særlig med tanke på hvordan landskapsbildet har skiftet utseende gjennom tidene.

Oslo by (Kristiania til 1925) er fortsatt et eget fylke. Byen kjøpte sin første skogeiendom i 1889, og siden er det blitt flere. Til hundreårsjubileet for Oslo Kommunes skoger kom en fyldig historikk, av Andreas Vevstad.

Selv om lokal skogbrukshistorie utenom byfylkene faller utenfor rammen for denne artikkelen, kan jeg likevel ikke unnlate å nevne et uvanlig bidrag - professor Ivar Samsets "150 år i forsøksskogen". Den er et forstlig testamente med bakgrunn i De driftstekniske forsøksskoger i Hurdal (Silvifuturum), og har utsyn mot det øvrige Norge og verden.

To norske forstmenn som har fått egne biografier i bokform er P.Chr. Asbjørnsen (1812-1885) og J.B.Barth (1822-92). Nokså fyldige biografiske opplysninger om i alt 528 norske forstmenn utdannet hjemme eller ute fra 1853 til 1928, finnes i "matrikkelen" fra 1931. (Det var bare menn - den første kvinne som ble skogbrukskandidat ved Norges landbrukshøgskole er uteksaminert i 1964). Matrikkelen ble utgitt av Norsk Forstmannsforening, og er i dag dessverre sjelden. Neste utgave dekker eksamensårene 1853-1953. Her er biografiene mer kortfattet. Senere kom et tillegg som fører fram til eksamensår 1962, utstyrt og paginert som en direkte fortsettelse. Den neste, og hittil nyeste matrikkelen omfatter ikke bare skogbrukskandidater, men landbruksakademikere uteksaminert på alle linjer ved Norges landbrukshøgskole samt Statens småbrukslærerskole fra 1922 til 1974. Her er de biografiske opplysningene kun i stikkords form, og det er ingen fotos som i tidligere matrikler. Derimot fins det korte, innledende kapitler med tabeller, hvor vi blant annet ser at det fram til 1974 var blitt utdannet 1206 forstkandidater i Norge.

Forstmannsforeningen, som er en fag- og interesseforening for norske forstkandidater, har utgitt festskrifter i anledning seg selv ved to jubileer, og foreningen feirer sitt 100-års jubileum høsten 1998, med en bebudet jubileumsbok av Andreas Vevstad. Selv om foreningen ikke lenger bare omfatter menn, har den ennå ikke skiftet navn. Den er i dag en del av Norsk Naturforvalterforbund. Med det samme vi er inne på forstmannslivets historie, er det naturlig å ta med skogbruksstudentenes historie, som det gis glimt av i to jubileumsskrifter fra Skogbrukerforeningen ved Norges landbrukshøgskole.

Skoglig kulturhistorie

Med skoglig kulturhistorie menes her skoghistorie rettet mot folketradisjon og kunst. Det klassiske verk, som fortsatt blir sitert direkte eller indirekte, er Schübelers "Viridarium norvegicum" fra 1880-tallet. Schübeler var professor i botanikk ved Det kongelige Frederiks Universitet (nå: Universitetet i Oslo). I dette verket om Norges planterike, sortert etter art, finnes blant meget annet opplysninger om rekord-trær og om trærnes rolle i folketro og tradisjon.

Haakon Lie, skogforvalter med både faglitterær og skjønnlitterær produksjon, brukte blant andre Schübeler som kilde til sin bok "Mennesket og trærne" i 1923. Her er mange kapitler knyttet til skoglig kulturhistorie. Det er også et kapittel om naturvern. Landsforeningen for naturfredning i Norge (nå: Norges naturvernforbund) var blitt stiftet få år før, i 1916. Noen av Lies argumenter for naturvern er gangbare også i dag; andre er sterkt nasjonalistisk-bonderomantiske. Lies bok er velskrevet, men har ikke samme vitenskapelige preg som svenske Allan Gunnarsons "Träden och människan" fra 1988. Så lå det heller ikke noen forskningsbevilgninger bak Håkon Lies bok om temaet.

Professor Ove Arbo Høeg har samlet muntlige opplysninger om floraen, herunder trærne, i levende tale og tradisjon i Norge 1925-73. Resultatet av dette forskningsarbeidet foreligger i en bok på over 700 sider. Skogbruksmuseet har påbegynt en serie monografier om hvert enkelt treslag i norsk natur og tradisjon. Håndverksregisteret ved De Sandvigske Samlinger på Maihaugen i Lillehammer har landsdekkende ansvar for å samle tradisjonell materialkunnskap. Fra dette arbeidet er det kommet en bok om bruk av tre til tak og ytterkledning i hus, og det er varslet flere slike bøker.

Den finske innvandringen til østnorske skogområder på 16- og 1700-tallet har vært tema for mange bøker. En av de mer seriøse er en samling artikler av professor i jordskifte, Kristian Østberg, opprinnelig trykt i Norsk Geografisk Tidsskrift. Foruten innvandringshistorie og kulturhistorie fins det her litt om skogfinnenes bruk av utmark i gammel tid. Boka har også en biografi over Østbergs forfatterskap og en kort finnebibliografi.

Av litteraturen om kulturminner i skog nevner jeg den rikt illustrerte læreboka "Kulturminner og skogbruk", som 1997 er utgitt som et samarbeidsprosjekt mellom Riksantikvaren og Skogbrukets kursinstitutt.

Et uvanlig bidrag til den skoglige kulturhistorien er forventningsstudien til Norsk institutt for by- og regionforskning i forbindelse med Oslomark-utredningene på 1970-tallet. De analyserte framstillinger av skog i kunst og litteratur for å finne hvordan folks forventninger var til skogene nær Oslo. Det springende punkt var å anta at disse skildringene, som beskriver hvordan skogen kunne være før 1950, virkelig gjengir folks forventninger til skogturer på 1970-tallet. Dette bringer oss naturlig over mot naturvernets historie.

Skoglig naturvernhistorie

Naturvern i Norge omfatter naturlig nok mye mer enn skog, som tross alt bare er ca. en tredel av landarealet. For skogens del har det vært en utvikling i naturvernarbeidet fra fredning av enkelttrær og planter til fredning eller andre restriksjoner over større arealer. Denne tendensen ble omtalt - eller forutsagt - allerede av Lie i 1923. I senere år er det kommet bøker om naturvernets historie i Norge, hvor en også kan finne noe om vern i skog. Universitetsbibliotekar Bredo Berntsen har skrevet to av dem, professor Ulf Hafsten har laget en tredje. Bredo Berntsen har også bidratt med et kapittel i en bok om norsk urskog, hvor han kort tar for seg urskogvernets historie i Norge fram til 1990. Relevant stoff finnes også i Katarina Eckerbergs kapittel om skogadministrajon, lovgivning og interessegrupper i relasjon til flersidig skogbruk i boka "Multiple-use in the Nordic countries". I denne boka er det flere kapitler som kan være interessante for skoghistorikere.

Undervisning ved Norges landbrugshögskole

Skogbruksundervisningens historie er i seg selv en del av skoghistorien. I 1997 feiret Institutt for skogfag ved Norges landbrukshøgskole 100-års-jubileet for høyere utdanning i skogfag. Men la oss se litt nærmere på undervisningen i skoghistorie.

Skogbrukskandidat Julius Klykken Sandmo ble i 1924 utnevnt til professor i skogteknologi, skogadministrasjon og skogbrukshistorie ved Norges landbrukshøgskole. Han sto deretter for undervisning i faget skogforvaltningslære og skogbrukshistorie, fra starten av med 80 timer tilsammen for skogbruksstudentene i siste årsklasse. Ser man på Sandmos kompendium "Forelesninger i skogbrukshistorie og skogpolitikk", var det ikke lite skogbruksstudentene måtte lære. Utgaven fra 1937 omfatter 120 foliosider skoghistorisk stoff, og i dette faget, som i andre, var frammøte på forelesningene obligatorisk. I 1951 utgav Sandmo sin lærebok i skogbrukshistorie. Den starter med skogens innvandring etter istiden og følger historien fram til 1945. Også før Sandmos tid fikk skogbruksstudentene noe undervisning i skogbrukshistorie. Myhrwolds lærebok i skogbruk, som er bygget på hans forelesningsnotater og utgitt etter at han døde i 1920, har et nokså fyldig skoghistorisk kapittel. Skogbrukshistorie var obligatorisk for alle skogbruksstudenter til 1953. Deretter ble det obligatorisk bare for studenter med hovedfag skogøkonomi og skogpolitikk. Senere ble det lagt under landbrukshistorie. Dette emnet er ikke lenger obligatorisk for noen skogbruksstudenter, men kan tas valgfritt. Enkelte skogbruksstudenter, eller skogfagsstudenter, som de nå kalles, har valgt skoghistoriske tema for sin hovedfagsoppgave.

Professor i landbrukshistorie ved Norges landbrukshøgskole er nå faghistorikeren Stein Tveite. Hans artikkel i bind 3 i Skogbruksboka, nevnt under "Generell skogbrukshistorie", er utgitt også som særtrykk for bruk i undervisningen.

Norsk skogsbruksmuseum

Norsk Skogbruksmuseum - museum for skogbruk, jakt og fiske - ble stiftet 15. oktober 1954. Det ligger i Elverum, ca. 150 km nord-øst for Oslo. Direktør gjennom mange år var forstkandidat Tore Fossum. Skogbruksmuseets historie fram til 1979 er skildret i museets jubileumsbok. Museet har innen- og utendørs anlegg for publikum, herunder akvarium, og forskningssamlinger. Skogbruksmuseet er også utgiver av årbøker med resultater fra skoghistorisk forskning, og en serie særpublikasjoner om spesielle tema. En kort presentasjon av museet og dets arrangementer er lagt ut på Internett. Museets bibliotek har mer enn 20.000 bøker og publikasjoner, så her kan man finne langt mer av skoghistorisk litteratur enn det som er medtatt i denne artikkelen.

Etterord

Jeg takker professor emeritus Ola Børset, professor Stein Tveite og forsker Bernt-Håvard Øyen for verdifulle kommentarer til manuskriptet, vegetasjonsøkolog Egil Ivar Aune og Tommy Prestø for opplysninger om vegetasjonshistorisk forskning, arkivleder Ragnar Fosshaug for tips om Skogvesenets jubileumsfeiring 1962, og andre som har hjulpet meg underveis. Jeg har tatt hensyn til deres innspill så langt jeg har hatt tid. Jeg takker også stipendiat Rune Groven for oppmuntrende tilrop, uten hvilke dette arbeidet kanskje aldri ville blitt gjennomført.

Tillbaka till startsidan